Jeg og Jagger

Snakker vi om musikk så dukker det relativt raskt opp at jeg har drevet en del med musikk fra 60- og 70-tallet, noe som gjerne kalles for klassisk rock. Ja, det stemmer. Jeg har opplevd en viktig periode i livet mitt når Stones, The Doors og mange andre ikoniske band betydde alt for meg. Kanskje ble det så på grunn av at jeg ville lære meg å spille gitar? Det en ofte begynner med er nettopp klassisk rock: House of the Rising Sun osv. En sånn avgrensning, at en nøyer seg med en sjanger eller en relativt liten gruppe med ulike sjanger, kanskje høres ut som tenåringsliv. Det var det også iallfall i begynnelsen.

Jeg var kanskje 12 eller 13 år gammel når jeg ble slukt inn i kulturen rundt 60-tallsrock for første gang. Egentlig handlet det ikke bare om musikk. Det hadde det aldri gjort! Alt begynte når jeg leste Beatles-biografien skrevet av Hunter Davies ("The Beatles", 1968). Jeg vet ikke om folk som har lest mer om bandet synes boka er en god biografi, men for meg var den nok. Selv om jeg bare kjente noen av deres låter (jeg hadde ikke vært noe spesielt interessert i The Beatles før), ville jeg plutselig vite mer. Jeg ville høre for å få vite om musikken var så genialt som boka påstod: hvis den var det, ville mye blitt forklart - mye som ikke handler om musikk også.

Det finnes ingen tvil om resultatet mer. Rock- og popmusikkens oppkomst gjorde like stor inntrykk på meg som det hadde gjort på de som fikk oppleve den tidligere. Av noen grunn ble de runde brillene aldri det viktigste symbolet for meg. Mick Jagger fylte den plassen. På måte er det kanskje helt logisk. Den revolusjonære musikkulturen hadde å gjøre med alt da og Jagger som jobbet mye med business og mange alternative kunstformer kan jo ses som et begrunnet valg. Men det handlet ikke bare om han heller. Å undersøke fortidens vide popkultur i sin hele bredde var en hobby til meg. Naivt? Super.

The Rolling Stones - Gimmie Shelter

Jeg hadde aldri vært alene med min rockeinteresse før jeg begynte på universitet. Der var det litt rart at jeg ikke traff så mange språkstudenter som delte samme tanker. Kanskje på grunn av det begynte jeg også å se klassisk rock som noe gammeldags. Nå kunne den bare brukes som byggematerial til post-(velg en sjanger)-musikk. En urettferdig tankegang? Ja, fordi det dukker opp god musikk også i dag - det finnes skikkelig gode artister som kjenner rockhistorien og kan for eksempel vise til eldre låter folk kanskje har nesten glemt. Like gode finnes det blant dem som driver med noe helt nytt og opprinnelig. Så, når jeg begynte en ny fase i mitt liv lot jeg være med Mick Jagger og kameratene hans. Jeg sluttet nesten å spille gitar. Jeg satte fokus på andre ting: jeg har drevet med studentorganisasjoner for eksempel. Men kunne jeg bli fornøyd med 2010-tallets musikk?

Det er ikke noe feil med musikken selv. Men det handler ikke bare om musikk. Historiene om 60- og 70-tallsartistene er noe en ikke kan oppleve med aktuelle band. Verden var så forskjellig i den tida. Mye begynte å skje for første gang da. Det er en bunnløs kilde av myter (en del er sannsynligvis ikke sant, men det gjør ingenting). Etter noen år uten å sette så mye pris på det som pleide å være viktig for meg har jeg på en måte kommet tilbake. Jeg skaffet endelig en akustisk gitar. Her i Tromsø har jeg hatt tid å spille den også og husket hvor morsomt det er - å spille Angie, Green River, Babe I'm Gonna Leave You eller Roadhouse Blues! Jeg har lyst til å se på filmene The Trip (1967) og The Doors (1991) etter hverandre. Men samtidig har jeg i hvert fall lagt merke til at klassiske rocketradisjoner lever godt i mange nye former i Norge. For eksempel er Monica Heldal veldig populær og hennes musikk har blitt sammenliknet med Led Zeppelins verk. Jeg føler meg inspirert på ordentlig.

Monica Heldal - Boy From the North